Hvor godt kan du bli kjent med noen i ti minutter eller mindre? Hvis du mener at krav fra mange speed dating selskaper springing opp over hele landet, er svaret "ganske bra". Godt nok, faktisk, for å rettferdiggjøre et annet møte som mange av oss bipedal pattedyr refererer til som "dating".
Det er et rettferdig krav for det meste, det egentlig ikke tar så lang tid å bli kjent med noen på en gitt nivå. Mange av dating tjenester som jeg har forsket har gått så langt som å gi en liste over foreslåtte spørsmål, i motsetning til suggestiv seg, å få ting rullende. Dette navnet, rang og serienummer tilnærming til å møte folk består vanligvis av å lære om den andre personens yrke og deres ulike liker og misliker.
Jeg har nylig besluttet å ta skrittet fullt ut og prøve ut denne påståtte utopia av enkle sjeler som, for en eller annen grunn, var ikke møte folk den konvensjonelle måten. Jeg fremdeles finner jeg krangler med meg selv over hva som til slutt fikk meg piske opp mitt kredittkort (i motsetning til noe annet, overlater jeg til leserne fantasi) og registrere deg for en økt med speed dating.
Min favoritt Årsaken er nysgjerrighet. Selv om det er delvis sant, er det også en praktisk unnskyldning for å unngå å innrømme jeg er spesielt dårlig på møte kvinner med mindre jeg har en ikke-romantisk grunn til å snakke til dem. Jeg vet ikke om det er fordi, i High School, min humor fikk meg med og de fleste av jentene jeg datert nærmet meg, eller at jeg er ganske selvbevisst og ikke ønsker å gå av som en letch på gjør.
Den neste grunnen som kommer til sinn er det håp om å møte "den ene". Det er en god grunn, og sannsynligvis ganske gyldig, men det er noe den pessimistiske delen av meg satt et sted i odds for å finne intelligent liv på settet av American Idol. Det er mer en kommentar på min pre-unnfanget forestillinger på hele ideen om speed dating enn en kommentar på de involverte.
Den tredje og siste grunnen vinner ut - det enkle ønske om vennskap og noen å dele livet mitt med. Uansett hvor innadvendt og sjenert jeg har blitt, jeg fortsatt, i likhet med flertallet av folk, føler behov for å dele meg med noen. Det er et mysterium av tilværelsen som stadig plager og motiverer meg på samme tid.
Jeg fant raskt meg selv på en tilfeldig Martini bar i den sentrale delen av Denver, Colorado. Jeg gikk inn i baren med kampen min eller flykte instinkter sumo-bryting i hodet mitt og nærmet hilsen tabellen. Jeg fikk en navneskilt som også inneholdt et tall som ville hjelpe matche meg med potensial "andre-datoer" på nettet etter at arrangementet var over. Det var en del av reglene (som visste at det var regler for å dating?) Å sette opp en post liten-talk andre date med hjelp av dating tjeneste.
Alle ble instruert, flere ganger av telle mine, for å markere "interesserte", "ikke interessert" eller "nettverk" på det medfølgende scorekortet og la den tjenesten sette deg i kontakt med noen som følte det samme. Dette er selvfølgelig fordi speed dating er en bedrift utviklet for å gjøre eierne noen mynt, og ikke den edle humanitære innsatsen det skal være.
Den spesielle hendelsen jeg deltok var sentrert rundt en serie på åtte minutter datoer. Hver deltaker fikk et kort med åtte bord tall. Da arrangementet startet, var vi sammen med en annen person for en kort sesjon av Q & A. Et ganske enkelt konsept drevet av de to-for-én drink specials. Det var ikke på langt nær så skremmende som jeg trodde det ville bli.
Kanskje den mest overraskende del av kvelden for meg, å være en singel mann som var en følelse litt desperat, var at ingen av de åtte kvinnene jeg var sammen med var i det minste litt skjemmende. Seriøst, jeg ikke være generøs i min mening her på noen måte. De fleste av disse kvinnene var utrolig attraktive, og det forvirret meg at noen av dem følte behov for å bruke en speed dating tjeneste.
Den første tanken som streifet meg var "Dette må være en form for svindel," men jeg soldiered på. En av kvinnene jeg var sammen med gjorde innrømme at hun var en venn av arrangørene og en "fylle i" for å gjøre opp for et ujevnt antall "sign-ups", men alle de andre kvinnene virket ekte i sitt ønske om å møte noen.
Den andre åpenbaringen av kvelden kom fra den erkjennelse at jeg har et sett med standarder for en potensiell date som strekker seg forbi å se etter en puls. Alle kvinnene jeg møtte var hyggelige og ingen virkelig gnidd meg feil vei. Igjen, jeg er ikke å være hyggelig, min intoleranse for folks dumhet og selvopptatthet sannsynligvis har en god del å gjøre med min manglende evne til å møte nye mennesker.
Likevel, mens jeg lett kan se meg selv å være venner med noen av de kvinnene jeg møtte den kvelden (og kanskje mer, gitt litt tid til gel), bare en av de åtte datoer virkelig bowled meg over til poenget med å sjekke off "interessert" på min telleapparat kort. Dessverre, ifølge min online resultater, var følelsen ikke er gjensidig.
På slutten av kvelden kunne jeg ikke hjelpe, men lurer på om jeg bare var ekstremt kresen eller bare hadde et solid grep om hva slags person jeg ønsket å date og hadde ikke funnet dem ennå. Jeg er fortsatt litt usikre, men til slutt Jeg tror jeg er bare en håpløs romantisk etter at en person som jeg virkelig klikker med. Jeg følte meg som en lærte mye om meg selv, og mens jeg ikke ser for å betale noen for å sette meg opp på en blind date igjen i nær fremtid, hadde jeg en god tid og føler seg litt bedre om muligheten for å finne den spesielle personen.
